@ Regjeringen ønsker å redusere statens eierandel i hydro fra 44 til 34 prosent. Tanken blir torpedert av Fremskrittspartiet, noe som i så fall stemmer dårlig overens med FrPs tidligere holdning til statlig eierskap.
Tradisjonelt sett har partiet vært den sterkeste forkjemper for å privatisere offentlige bedrifter og tjenester. De har enten gått inn for fullstendig privatisering eller delprivatiseringer slik som konkurranseutsetting eller stykkprisfinansiering. Slik sett har Fremskrittspartiet alltid vært trygt plassert blant dem som ønsker mindre offentlig sektor og mindre innblanding i næringslivet.
Øystein Hedstrøm argumenterer mot salg med at man da gir fra seg muligheten til å bruke eierposten til strategiske allianser. Med andre ord kunne dette kanskje være formulert som at de ønsker muligheten til planøkonomisk statlig styring av næringslivet. Dette er ikke en urimelig tolkning og i så fall betyr det at de modifiserer sin markedsliberalisme ganske kraftig. Denne endringen kan sees på som en del av en bevisst strategi.
Carl I. Hagen har i flere år plassert FrP i sentrum politisk, de er et alternativ som ligger mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Disse uttalelsene har ikke alltid vært like troverdige. Slik sett er denne saken en fin markering av at de ikke vil privatisere like mye som Bondevik-regjeringen og næringsminister Ansgar Gabrielsen fra Høyre. På den måten oppnår man to fluer i et smekk. Man plager regjeringen tilstrekkelig til at de minnes på at de er avhengig av FrP. Samtidig svekkes inntrykket av FrP som et ekstremt privatiseringsparti.
Hedstrøm vektlegger også at et salg vil åpne opp for utenlandske eiere. Tidligere har synet på handel over landegrensene vært en av de tingene som har skilt FrP fra sine meningsfelleri andre land når det gjelder en restriktiv innvandringspolitikk. Disse har ofte også vært skeptiske til handel over grensene i tillegg til fri flyt av mennesker. Disse har koblet en restriktiv politikk på begge områder sammen, mens FrP hele tiden har vært tilhenger av en relativt fri handel over landegrensene.
Det vil være en betydelig endring dersom den hentydning Hedstrøm kommer med, vil få fotfeste i FrP. Det eksisterer en fremmedfrykt i folket ikke bare når det gjelder mennesker, men også for generell konkurranse fra utlandet. Denne frykten har det vært Senterpartiet og i det siste den nye venstresiden som har profittert på. Kanskje har Hagen & Co også lyst til å fiske i dette farvandet?
Det blir spennende å se hva slags standpunkt FrP inntar til salget av Hydro, det bør være sterke krefter i partiet som er skeptiske til en utglidning av den typen Hedstrøm ønsker.
8. april 1973 på Saga Kino stiftet Anders Lange det som i dag heter Fremskrittspartiet. Siden den gang har partiet gjennomgått store endringer, spesielt har det siste tiåret vært preget av betydelige politiske endringer.
"De syke kan ligge i Selvaag-brakker, for det er skattebetalernes penger", dundret Anders Lange løs! Avstanden til dagens FrP-politikk anført av John Alvheim er enorm. Den gang var FrP (eller Anders Langes Parti som det het i begynnelsen) et annerledes parti, Lange var en politisk avviker på godt og ondt. Han er kanskje den mest anti-populistiske politiker i Norge i etterkrigstiden. Han sa det klart i Saga-talen: Dersom man skulle kompromisse politikken det minste for å tiltrekke velger- eller særinteressestøtte, kunne man likesågodt la være å stifte et parti i det hele tatt. Fremskrittspartiet lever ikke akkurat etter den regelen i dag.
Fremskrittspartiet tiltrakk seg i starten mange forskjellige typer mennesker. Et kjennetegn som samlet var at de på mange måter var ekstreme, selv om de ikke alltid var enige om hva de skulle mene. Det var et spennende og nytenkende miljø. I 1984 vedtok Fremskrittspartiets Ungdom - anført av liberalistene Pål Atle Skjervengen og Tor Mikkel Wara - stykkprisfinansiering av skolen og helsevesenet. Dette standpunktet har vakt forferdelse over hele det politiske spekteret, de første som var fanatisk imot det var FrPere. Nå har denne effektiviseringen av offentlig sektor spredd seg til de fleste politiske leire. Nå for tiden er det nesten bare liberalister - som vil ha fullstendig privatisering - og kommunister som avviser tanken.
Til tross for nytenkning har FrP hele tiden vært utenfor det gode selskap. Hagens drøm om regjeringsmakt har vært langt unna. Det har skjedd to store utrenskninger i løpet av de siste ti år som har endret dette. Den første kom i 1994 og er stort sett blitt misforstått av det politiske etablissementet. Liberalistene tok sin hatt og gikk i etterkant av landsmøtet på Bolkesjø, eller ble jaget ut vil noe si. Sannheten ligger nok et sted imellom. Dette ble sett på som et farvel til seriøsiteten og mulige påvirkning av politikken. Jeg tror dette er en grunnleggende feilvurdering.
For 5-6 år siden skrev jeg en artikkel der jeg tvert imot argumenterte for at dette plasserte Fremskrittpartiet nærmere det politiske sentrum. Liberalistene som forlot FrP stod lengre unna de andre borgerlige partiene enn de som ble igjen. De var radikale og liberale. De ville privatisere det meste og ha en markedsøkonomi way beyond hva som var akseptabelt for sentrum. I økonomisk politikk mistet FrP de som ville kutte i så og si alt for å redusere skattene. I verdispørsmål stod disse også lengre unna sentrum enn det nåværende FrP. De ville skille kirke og stat - inkludert kristne formålsparagrafer i skolen, de mente verneplikten måtte avskaffes, de ville legalisere narkotika, de var tilhenger av en liberal innvandringspolitkkk med åpne grenser. På punkt etter punkt kolliderte deres synspunkter med det politiske sentrum. De som var igjen delte imidlertid de vanlige sosialdemokratiske løsninger på disse spørsmål.
Med ett unntak. Det var mange innvandringsfiender blant dem. Dette var den ene saken som først og fremst gjorde FrP uspiselige. Riktignok stod liberalistene lengre unna sentrum, sentrum har aldri ønsket fri innvandring. Sentrum ønsker derimot en anstendig innvandringsstopp. Og de gjenværende FrPerne var stygge i språket, likte ikke fremmedkulturelle og manglet allmenn dannelse i innvandringssaken. Det er her den andre partisplittelsen kommer inn i bildet. Hagen kvittet seg med Lonstad, Kleppe, Simonsen og de fleste andre med et brunstripete rykte. Den eneste av betydning som ble tilbake var Hedstrøm, men han har hørtes rimelig kastrert ut det siste året. Gjennom denne prosessen har Hagen kvittet seg med gjenværende ekstremister og veien til sentrum av norsk politikk er åpen.
Landsmøtet denne helgen har videreført arbeidet med å etablere etablere Fremskrittspartiet som et parti i det sosialdemokratiske sentrum. De har nå til og med vedtatt at skattebetalerne skal subsidiere prøverørsbarn for barnløse. Jeg minnes Anders Langes klare røst i bakgrunnen: "Ingen skal få betalt for å kose seg med sin kone".
De politiske tyngdelovene er sterke. Dersom FrP beholder sin størrelse, kan de få makt, til og med regjeringsmakt. Men med den politiske utviklingen i partiet er ikke dette så viktig lenger. Det er nesten som med Venstre, det er ikke så viktig om de er i regjeringen bortsett fra for prestisjen til et par stadsråder. Og gjennomslag for et par av kjernesakene. Og for FrP er det viktigste nå en ikke-liberal innvandringspolitikk, mer skattepenger til eldre og syke og lavere bensinavgift. Ikke rare kampsakene dersom man ikke søker en betalt politikerjobb, og da er man jo som alle de andre politikere.
Det var en gang et spennende parti...
I går presenterte TV2 en meningsmåling der det gikk frem at et flertall av regjeringspartienes velgere ønsket Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet inn i regjeringen. Det kan imidlertid reises tvil om undersøkelsen er troverdig.
Meningsmålingen var utført for av Norsk Gallup. Grunnen til at jeg er skeptisk er at det er lett å manipulere meningsmålingsresultater kombinert med en personlig historie rundt en tilsvarende undersøkelse ifjor høst.
Jeg har en venninne som jobbet som intervjuer i Norsk Gallup. Hun ble rasende i forbindelse med en meningsmåling hun jobbet med ifjor. Spørsmålet var omtrent som følger (etter hukommelsen): "I høst så har regjeringspartiene forhandlet om statsbudsjettet uten å bli enige, til slutt reddet FrP regjeringen ved å stemme for regjeringens forslaget. Syns du at regjeringspartiene burde gitt større innrømmelser til Fremskrittspartiet?" Denne målingen ble også presentert som et bastant resultat på TV2-nyhetene.
Problemet med dette er at spørsmålet er vridd, f.eks. gjennom at man brukte ordet "reddet" og setter det inn i en situasjon der FrP får det godes stempel. Dette fører til at resultatet blir påvirket. Gjennom en slik fremgangsmåte kan man manipulere resultatet omtrent som man vil.
Jeg har lett etter dokumentasjon på hvordan undersøkelsen er blitt utført, men hverken TV2 eller Norsk Gallup gir slik dokumentasjon. Man kan derfor ikke kontrollere resultatet og vurdere om det er holdbart. Det er således også vanskelig å kritisere eller støtte konklusjonene i undersøkelsen. En mulig feilkilde er om de har spurt om Carl I. Hagen bør bli med i regjeringen eller om de har spurt om Fremskrittspartiet bør bli med i regjeringen. En slik forskjell vil med stor sannsynlighet påvirke svarene. På TV2 presenteres det som om man ønsker Hagen i regjeringen, mens jeg mistenker at spørsmålsstillingen nevner Fremskrittspartiet.
Siden vi ikke får bakgrunnsinfo nok til å kritisere målingen, får vi benytte anledning til å kritisere deres manglende dokumentasjon, hvilket herved er gjort!
I går ble Jennie Johnsen valgt til 2. nestleder i Venstre. Det var et et spennende valg og det er et spennende valg.
I forkant av landsmøtet har partileder Lars Sponheim hatt en rekke mindre heldige presseutspill. Mest oppmerksomhet har hans utspill om svenskehandel skapt. Kombinert med en provoserende lederstil har dette skapt friksjoner i Venstre i forkant av landsmøtet.
Nå har Venstre lenge vært kjent for å inneholde mye rart. Det sies at når man har to Venstre-medlemmer til stede så er minst tre ulike meninger representert. Det er lov å prate fritt i Venstre! Mange ønsket en motkandidat til Sponheim på landsmøtet. Ingen aktuelle kandidater ønsket imidlertid å stille.
Venstres valgkomite hadde innstilt to nye kvinner som nestleder. Trine Skei Grande, profilert lokalpolitiker fra Oslo, var innstilt som 1. nestleder og Jennie Johnsen var innstilt som 2. nestleder. Jennie er tidligere leder i Unge Venstre og har medietekke. Ved siste Stortingsvalg var hun 1. kandidat for Venstre i Telemark, men hun bor til daglig i Oslo og blir forbundet med det mer liberale Oslo-Venstre.
I mangel på motkandidater til Sponheim ble Jennie Johnsen utpekt som slakteofferet. 9 fylkeslag samlet seg om ordføreren Eivind Brenna fra Oppland som motkandidat. Det var forventet en svært jevn avstemning, men opposisjonen forspilte sine sjanser gjennom å lansere Brenna som en potensiell motkandiat til Sponheim om 2 år. Dette var en taktisk blunder av dimensjoner.
Jennie Johnsen er en ung (24), urban og liberal kvinne, betydelig mer liberal enn landsmøtegjennomsnittet. Lars Sponheim er nesten alt Jennie ikke er, en skikkelig middelaldrende bonde fra en vestlandsbygd. Det er grunn til å anta at Sponheim og Johnsens støttespillere ikke akkurat er overlappende.
Mot Jennie alene kunne en populær ordfører hatt en sjanse. Gjennom lanseringen både mot Jennie Johnsen nå og mot Sponheim om to år ble Brenna en kandidat uten sjanse. Johnsen vant lett med 116 mot 78 stemmer, det er spennende hvordan det ville gått om noen hadde spilt kortene riktig.
Jennie Johnsen er en svært spennende 2. nestleder i Unge Venstre. Hun er flink. Hun er urban. Hun er modig. Hun er liberal. I et intevrju med Dagbladet i går markerer hun svært liberale holdninger til narkotika. "Ja, bruk av narkotika bør avkriminaliseres på lik linje med andre rusmidler som piller og alkohol." Og på spørsmål om hun ikke kan gå inn for full legalisering først som sist, svarer hun "- Nei, jeg er ikke kommet dit - ennå. Men jeg ser gode argumenter for."
Det er interessant med en politiker som følger opp tankene fra Straffelovskommisjonen som ville ha en mer liberal narkotikapolitikk og som samtidig gir justisminister Odd Einar Dørum en blås midt i ansiktet. Jennie Johnsen er nå den fremste representanten for en ny bølge med venstrefolk som har vokst frem på 90-tallet.
For 20-40 år siden var Venstre, og Unge Venstre spesielt, en blanding av sosialister og grønne miljøfantaster. De stod nærmere SV enn Høyre. Gunnar Garbo var Venstreleder og han er rød! Venstre er i norsk politikk kanskje det klareste tegnet på endringer som har skjedd i politikken etter murens fall. Unge Venstre-mennesker mistet troen på planøkonomi og begynte å tro på en markedsøkonomi. Bjarki Eggen, Per Tore Woie, Sverre Molandsveen og Helge Solum Larsen er tidligere Unge Venstre ledere som de siste tiårene har bidratt til den politiske vridningen.
Jennie Johnsen glir godt inn i arven etter disse og bidrar til å dra den inn i partiledelsen. Det at hun er en del av en utvikling gir henne økte muligheter, det finnes andre etablerte Venstre folk som blir henne naturlige liberale allierte. Mennesker som er en generasjon under Venstres to fremste politikere, Sponheim og Dørum. Odd Einar Dørum har endret seg siden han i 1985 ville gifte seg med Arbeiderpartiets leder Gro Harlem Brundtland, men han har fortsatt gamle instinkter om statsstyre som dukker opp av og til. Sponheim er en bonde med sans for sauer og småbedrifter, tilhørende motkultur-venstre.
Det blir spennende å se i hvilken grad den unge generasjonen med Venstre-folk, anført av Jennie Johnsen, kan påvirke Venstre
