@ Denne uken ble den internasjonale straffdomstolen i Haag etablert. Amerikanerne anerkjenner imidlertid ikke denne. Er de så på jordet som det kan synes?
For noen år tilbake fulgte jeg en forelesningsrekke på hovedfag i statsvitenskap om menneskerettighetene. Den gav flere innsikter som er nyttig å bringe på banen i denne sammenhenger.
Foreleseren nyanserte synet på USA som bakstrever gjennom å påpeke at de riktignok var treige med å slutte seg til internasjonale vedtak, men når de først gjorde det, så ble det også gjort skikkelig. Når en konvesjon ble ratifisert av USA, så ble den gjennomført. Dette ble sett på som en moteksempel til alle de landene som sa ja til alt, men som ikke fulgte opp disse forpliktelsene.
Det er all grunn til å tro at USA vil ha samme holdning til straffedomstolen i Haag. Hvis de godtar den, så vil de støtte den skikkelig, i motsetning til en del land som kanskje bare si ja og ha... Hva er så grunnen til at de ikke sier ja? USA har et (i verdenssammenheng) svært godt og solid rettssystem. De mener selvsagt selv at det er helt fantastisk, dem om det! USA har selvsagt mange mangler, en av dem er bruken av dødsstraff, og rettssystemet er blitt uthult ganske kraftig det siste århundre.
Hvilke kriterier skal domstolen i Haag dømme etter? USA er redd for sine egne krigsforbrytere i ulike operasjoner verden over. Dem om det! Problemet er at domstolen må dømme utifra noe, og det mest nærliggende er noe av typen FNs menneskerettighetserklæring. Denne er et resultat av årelange politiske kompromisser og er således ikke særlig bra. Den kan kritiseres på flere områder. En åpenbar feil er at den legitimerer fengsling av vernepliktsnektere. En annen er at det stadig tilføres nye rettigheter. Når det går inflasjon i rettigheter er det akkurat som med pengeinflasjon, de blir mindre verdt!
Menneskerettighetene er blitt så vide og så upresise at de kan bruker til nesten hva som helst. La oss således anta at det finnes et land som har en lovgivning og et rettighetssystem som er menneskerettighetene overlegne. Skal i så fall dette landet underlegge sine egne gode lover et dårligere alternativ? Skal de gi opp sin uavhengighet til å føre en bedre politikk enn det menneskerettighetene gir rom for?
Vel, amerikanerne mener de har et slikt system, og det er således all grunn til å forstå deres motvilje. Er det ikke naturlig at man støtter opp om det man mener er best?
I dag demonstrerer tusenvis av mennesker mot Verdensbanken og kapitalismen. Jeg kunne også tenkt meg å demonstrere mot Verdensbanken, men har satt meg ned for å skrive denne artikkelen isteden.
Jeg tror argumenterer er sterkere enn kamprop dersom man har et godt budskap. Demonstrantene derimot begår nemlig en alvorlig ideologisk skivebom og da er sikkert høye hyl og unyanserte holdninger best. Demonstrantene misliker kapitalismen og de misliker Verdensbanken. De kobler derfor disse to sammen og ser Verdensbanken som kapitalismens fyrtårn. Hva som er den psykologiske faktoren bak dette vet jeg ikke. Banker og penger er jo sentrale elementer i kapitalismen. Og i en globalisert verden må jo Verdensbanken være den fremste representanten på kapitalismen? Jeg skal komme tilbake til argumentet om markedstilpasningskrav nedenfor.
Verdensbanken er ikke en privat bank. Den er en politisk institusjon. Et samarbeidsprosjekt mellom styresmaktene i en rekke land. Den er deres redskap for utviklingspolitikk. Den er deres svar på Statens Lånekasse for Utdanning eller Distriktenes Utbyggingsfond. Den er en statlig samarbeidsinstitusjon. Et statlig korrektiv til den globale kapitalismen.
Det skjer nemlig private lån til u-land. Private banker og firmaer låner ut eller investerer enorme summer i fattige land. Disse pengene brukes til nødvendige investeringer og produksjon i disse landene. Kapital er i mange tilfeller nødvendig for å starte eller utvide næringsvirksomhet. Siden fattige land mangler denne ressursen, må den ofte skaffes til veie fra andre land. Dette skjer kontinuerlig. Vestlige bedrifter skaffer slik kapital hele tiden basert på en risikovurdering av om pengene blir godt brukt.
Og dette er et sentralt poeng i denne sammenhengen. Private institusjoner foretar en kynisk vurdering av om pengeinvesteringen er lønnsom. Dette fører til at pengene går til gode prosjekter som gir fordeler til både låntaker og långiver. Feilinvesteringer skjer selvsagt, men i hovedsak vil investeringene være gode. Disse private firmaene og bankene vil skaffe til veie de nødvendige penger, eller vil de det?
Det er her Verdensbanken kommer inn. Av og til ønsker en engasjert sjel å låne penger til et håpløst prosjekt som ikke er særlig klokt. De private investorene vil i slike tilfeller si nei til investering eller lån. Verdensbanken kan derimot - etter en politisk vurdering - komme inn og yte lån i slike tilfeller. Et annet tilfelle er tilfeller der låntaker er så lite troverdig at vedkommende vil sløse vekk eller nekte å betale tilbake lånet. Ustabile, korrupte u-land har tendenser i denne retning. Disse vil heller ikke være særlig gode investeringsmål for private kilder. De vil derfor ikke tiltrekke seg vestlig kapital. Her kan igjen Verdensbanken komme inn og låne dem penger. Ofte etter en politisk vurdering, slike land er naturlig nok ofte svært fattige.
Verdensbankens rolle har således vært å være et stalig korrektiv til det private kapitalmarked. Det er ganske åndssvakt å kalle en slik institusjon en sentral del av kapitalismen. Det finnes imidlertid et poeng som gjør en slik slutning mindre fjern. Verdensbanken stiller politiske krav til sine politiske utlån. Ettersom den økonomiske kunnskapen de siste tiårene har økt, har disse kravene blitt mer markedsbaserte. Sentrale økonomer har for å si det rett ut skjønt at markedsøkonomi er bedre enn planøkonomi. Gårsdagens oppslag i Nettavisen der man slår fast at mennesker i Nord-Korea spiser gress er bare et eksempel på hvor overlegen en stor grad av markedsøkonomi er i forhold til politisk sentralstyring.
Verdensbanken har stilt en god del krav til markedstilpasninger og styring av offentlgie utgifter for å yte lån. Her er det grunn til å stille spørsmålet ved om landene har fulgt til disse kravene. De mest mislykkede landene har stort sett latt være å foreta den nødvendige markedstilpasningen. Denne diskusjonen er imidlertid komplisert og får vente til en senere artikkel.
Hovedpoenget er at selv om Statens Lånekasse for Utdanning begynner å stille krav til hvilke fag man får studere og ikke studere, så vil den likevel ikke være en kapitalistisk institusjon. Likeledes er ikke verdensbanken noe kapitalistisk fyrtårn. Den er et klassisk eksempel på feilaktig statlig politikk.
Demonstrantene demonstrerer ikke for politisk styring istedenfor kapitalisme. De demonstrerer for en annen offentlig politikk istedenfor dagens politiske løsninger. Ville det ikke være mer interessant å sette seg ned med en bok og vurdere om kapitalismen kunne være et godt alternativ til politikk i sin helhet? Hva med å nedlegge Verdensbanken og kutte ut statlig ulandspolitikk og vurdere effekten av å overlate alt til det frie marked? Mye tyder på at det vil gi fred, frihet og velstand.
