Kategorier
Amerika
Bokanmeldelser
Fremtiden
Globaliseringen
Ideologi
Kultur
Kunnskap
Meldinger
Meningsmålinger
Miljøvern
Næringsliv
Partier
Politikerhets
Regjeringen
Rusmidler
Sosialpornografi
Valgservice
Ytringsfrihet
Redaksjonelt
Redaksjonell linje
Tips oss om saker
Annonsepriser
Ris og ros
Denne avisen utgis av logo.jpg @ bentmosfjell.no
@ politiskteori.no
@ public-choice.no
@ idehistorie.no
@ institutt.no
@ individualisme.no
@ libertarianisme.no
@ anarkisme.no
@ partier.no
@ ondskap.no
@ kongelige.no
Norske aviser
- Aftenposten
- Nettavisen
- Morgenbladet
- Dagsavisen
- Dagens Næringsliv
- Klassekampen
- Liberaleren
- Verdens Gang
- Dagbladet
- Vårt Land
- Nationen
- Ny Tid
- Folkets Framtid
- Liberal.no
- Fremskritt
- Friheten
- Indymedia
Utenlandske aviser
Svenske
- Svenska Dagbladet
- Aftonbladet
- Dagens Nyheter
- Expressen
- smedjan.com
Danske
- Politiken
- Berlingske Tidende
- Jyllands-Posten
- Liberator
Amerikanske
- The Washington Post
- The New York Times
Britiske
- The Times - The Guardian - Financial Times
Tyske
- Die Welt
Franske
- LeMonde
Nederlandske
- De Volkskrant
- De Stem
- Trouw
- Rotterdams Dagblad
Russiske
- The Moscow Times
- Pravda
Mai 2002
Interessant og overraskende
Regjeringen ønsker å redusere statens eierandel i hydro fra 44 til 34 prosent. Tanken blir torpedert av Fremskrittspartiet, noe som i så fall stemmer dårlig overens med FrPs tidligere holdning til statlig eierskap.

Tradisjonelt sett har partiet vært den sterkeste forkjemper for å privatisere offentlige bedrifter og tjenester. De har enten gått inn for fullstendig privatisering eller delprivatiseringer slik som konkurranseutsetting eller stykkprisfinansiering. Slik sett har Fremskrittspartiet alltid vært trygt plassert blant dem som ønsker mindre offentlig sektor og mindre innblanding i næringslivet.

Øystein Hedstrøm argumenterer mot salg med at man da gir fra seg muligheten til å bruke eierposten til strategiske allianser. Med andre ord kunne dette kanskje være formulert som at de ønsker muligheten til planøkonomisk statlig styring av næringslivet. Dette er ikke en urimelig tolkning og i så fall betyr det at de modifiserer sin markedsliberalisme ganske kraftig. Denne endringen kan sees på som en del av en bevisst strategi.

Carl I. Hagen har i flere år plassert FrP i sentrum politisk, de er et alternativ som ligger mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Disse uttalelsene har ikke alltid vært like troverdige. Slik sett er denne saken en fin markering av at de ikke vil privatisere like mye som Bondevik-regjeringen og næringsminister Ansgar Gabrielsen fra Høyre. På den måten oppnår man to fluer i et smekk. Man plager regjeringen tilstrekkelig til at de minnes på at de er avhengig av FrP. Samtidig svekkes inntrykket av FrP som et ekstremt privatiseringsparti.

Hedstrøm vektlegger også at et salg vil åpne opp for utenlandske eiere. Tidligere har synet på handel over landegrensene vært en av de tingene som har skilt FrP fra sine meningsfelleri andre land når det gjelder en restriktiv innvandringspolitikk. Disse har ofte også vært skeptiske til handel over grensene i tillegg til fri flyt av mennesker. Disse har koblet en restriktiv politikk på begge områder sammen, mens FrP hele tiden har vært tilhenger av en relativt fri handel over landegrensene.

Det vil være en betydelig endring dersom den hentydning Hedstrøm kommer med, vil få fotfeste i FrP. Det eksisterer en fremmedfrykt i folket ikke bare når det gjelder mennesker, men også for generell konkurranse fra utlandet. Denne frykten har det vært Senterpartiet og i det siste den nye venstresiden som har profittert på. Kanskje har Hagen & Co også lyst til å fiske i dette farvandet?

Det blir spennende å se hva slags standpunkt FrP inntar til salget av Hydro, det bør være sterke krefter i partiet som er skeptiske til en utglidning av den typen Hedstrøm ønsker.

Skrevet av Bent Mosfjell Lørdag Mai 25, 2002 kl. 17:03
Email denne artikkel til:


Din email address:


Beskjed (frivillig):


Det liberale landet med det spesielle valgsystemet
I dag er det valg i Nederland, et valg som hovedsaklig er kjent på grunn av mordet på Pim Fortuyn. Nederland er et spesielt land, ikke minst er valgsystemet og de politiske skillelinjene spesielle.

Historisk sett har Nederland hatt sterke konfliktlinjer mellom protestanter, katolikker, sosialister og liberalere. De har imidlertid unngått konflikter gjennom at de ulike grupperignene har bygd opp egne institusjoner innenfor samfunnet. De har prakistisert fredelig sameksistens og er med rette kjent som et av de mest liberale land i verden.

Dette systemet opprettholdes gjennom politiske kompromisser og utbredt samarbeid mellom politiske eliter innen ulike grupper. Valgsystemet er meget spesielt og bidrar til en politisk stabilitet.

Det særegne ved det nederlandske er at hele landet utgjør en valgkrets. I tillegg er det proporsjonall representasjon basert på d’Hondts metode. Det stilles således kun en nasjonal liste for hvert parti, istedenfor lokale geografiske lister som i de fleste andre land.

Den ekstreme graden av proporsjonalitet har to tydelige konsekvenser. Den første er at ingen partier har noensinne klart å få en dominerende posisjon. Får man 30% av stemmene, så får man bare ca 30% av representantene i parlamentet. Dette har ført til at alle partier med ambisjoner om makt har vært nødt til å forhandle seg frem til denne i en helt annen grad enn f.eks. i Storbritannia som utgjør den andre ytterligheten. Dette har bidratt til å redusere konflikter.

Den andre konsekvensen av dette valgsystemet er at det krever svært liten oppslutning for å bli representert i parlamentet. Med en oppslutning på 1% blir man greit representert. Dette fører til mange småpartier, vanligvis er de 150 plassene fordelt på flere enn 10 partier, av og til mange flere. Dette bidrar igjen til å svekke de store partiene da det er lett å bryte ut og overleve politisk. Det betyr også at mange små grupperinger får sine talerør innenfor nasjonalforsamlingen.

Dette kan igjen redusere avmakten hos mindre politiske grupperinger. Det er imidlertid ikke noen absolutt sannhet at et valgsystem med landet som helhet som valgkrets gir et stabilt og fredelig samling, det andre betydningsfulle landet med samme system er nemlig Israel...

Skrevet av Bent Mosfjell Onsdag Mai 15, 2002 kl. 18:29
Email denne artikkel til:


Din email address:


Beskjed (frivillig):


Redaktøransvar kontra ytringsfrihet
Ytringsfriheten står sterkt blant alle som jobber som journalister. En sak mot Indymedia har skapt spørsmål rundt redaktøransvar på internett.

Indymedia Norge er en del av et internasjonalt nettverk av uavhengige medieorganisasjoner. Innspillene kommer i hovedsak fra et variert utvalg av mennesker på den politiske venstreside, stort sett alternative miljøer slik som venstreanarkister, blitzere og andre grasrotaktivister.

Problemet i denne sammenhengen er at de er blitt utsatt for en del forfølgelse grunnet at de mangler ansvarlig redaktør og at det har forekommet brudd på copyrightbestemmelser. De som vil lese mer om copyrightsaken som er initiert av en ikke ukjent Ingar Holst, kan lese mer her. Denne artikkelen handler om redaktøransvar.

Indymedia rammes av følgende lov som pålegger f.eks. internettaviser å ha en ansvarlig redaktør. Anonyme ytringer tillates ikke. Dette er svært problematisk da det i enkelte sammenhenger kan være på sin plass å kunne gjengi sitt syn uten at det fremgår hvem som er ansvarlig for dette. Spesielt i saker og regimer der menneskerettigheter krenkes er det en selvfølge at dette er nyttig. I enkelte andre sammenhenger, f.eks. i spesielt sensitive politiske spørsmål, kan det være svært hensiktsmessig å ha en helt anonym diskusjonsform slik at deltakerne kan lufte sine meninger uten at det kan føres tilbake til en person.

Det er et tankekors at sentrale politikere ønsker å gi vitner en anonymitet som ikke redaktører får. Det skal være lov å anonymt komme med utsagn som kan dømme et annet menneske til år i fengsel samtidig som det skal være forbudt å ha et anonymt debattforum.

Bestemmelsen om redaktøransvar er innført fordi myndighetene har vedtatt en rekke bestemmelser i lovverket som krenker ytringsfriheten. Uten en ansvarlig redaktør, vet de ikke hvem de skal straffeforfølge. Blant disse lovene er lover om æreskrenkelser og plikt til å ta inn rettelser. Begge deler krenker en redaktørs eller skribents rett til å forme avisen slik hun selv vil. Det er en naturlig del av ytringsfriheten å ytre meninger eller påstander som er allment anerkjent som motbydelige eller usanne.

Politikken.no har redaktør, rett og slett fordi denne avisen er et privat enkeltmannsprosjekt og at redaktøren ønsker å fremstå som ansvarlig for alt han skriver på denne avisen. Det tillates imidlertid anonyme kommentarerer og redaktøren vil være svært forsiktig med å fjerne slike. En redaktør bør imidlertid ha rett til å fjerne eller beholde innlegg som vedkommende vil. Likeledes bør man ha mulighet til å frasi seg denne retten om redaksjonen ønsker dette. Det handler om eieren av en avis sin rett til å forme denne nøyaktig slik vedkommende vil.

Indymedia ble stengt en periode p.g.a. av at hostingselskapet der avisen lå ikke lenger ville hoste deres tjenester. Et selskap har en grunnleggende rett til å la være å formidle informasjon fra andre. Dette er en helt grunnleggende del av ytringsfriheten. Ingen skal tvinges til å trykke eller selge eksempelvis porno, bibler eller bøker av Margit Sandemo. Det blir imidlertid annerledes når lovverket tvinger et hostingsselskap, eller trykkeri for den saks skyld, til å kutte ut sine tjenester fordi de blir redde for straffeforfølgelse. Dette er dessverre en vanlig metode for å få gjennomslag for sensur. Støttespillere som ikke er like dedikert for saken trues til å kutte samarbeidet gjennom risiko for straffeansvar.

Jeg håper at Indymedia ikke vil la seg presse til å innføre redaktøransvar mot sin egen frie vilje og ønsker dem lykke til med å lage en avis ut ifra sine egne meninger, på sin egen måte.

Skrevet av Bent Mosfjell Tirsdag Mai 14, 2002 kl. 01:00
Email denne artikkel til:


Din email address:


Beskjed (frivillig):


Streikeretten og vår nye tid
I historisk sammenheng har streikeretten vært viktig, spørsmålet er imidlertid om den har samme betydning i vårt moderne samfunn.

Det var i hvert fall tankene jeg gjorde meg da jeg gikk forbi noen streikevakter i Oslo sentrum tidligere i dag. De satt utenfor et hotell og slappet av.

Historisk sett har streikeretten vært menneskers mulighet til å sette press på sin arbeidsgiver. I en tid da folk hadde små muligheter til å flytte eller finne annet arbeid var denne retten nyttig og beskyttet arbeiderne. I små bygdesamfunn der alle jobbet i hjørnesteinsbedriften trengte man et middel for å påvirke monopolbedriften.

I byene hadde man uutdannet arbeidskraft med få muligheter, mange bedrifter var beskyttet av privelegier som sikret deres eksistens. Lønningene var lave og det var behov for jobber. Den gang var arbeidsledighet ofte et reelt problem. De som hadde muligheten arbeidet gjerne i samme yrke eller samme bedrift hele livet.

Samfunnet har imidlertid utviklet seg siden den gang. Markedstilpasning har skaffet mangfold i jobbmuligheter. Et rikere og friere samfunn har gitt mennesker mulighet til å reise eller skifte jobb som man ønsker.

Det er grunn til å stille spørsmål ved om streikeretten i vår tid egentlig hjelper arbeiderne eller om den tvert imot ynkeliggjør dem. La meg bruke streikende hotellarbeidere som et eksempel. De sitter sammen utenfor et hotell, utkommandert for den gode kollektive sak sin skyld. Istedenfor å arbeide og produsere, sitter de og krever noe arbeidsgiverne ikke vil gi. Hvor mye streiken koster streikekassen er vanskelig å vite, men man skal ikke se bort ifra at det utgjør hele gevinsten de uansett vil oppnå.

Spørsmålet jeg stiller meg er hvorfor de henger fast i en jobb der de ikke får de vilkårene som de ønsker. Oslo har jo av enorme muligheter. Lønningene de siste ti-årene har økt mer enn de fleste varer, et sikkert tegn på at arbeidskraft er mer etterspurt enn noensinne. Det er haugevis av ledige jobber. Hvorfor ikke bare slutte der man jobber og få en ny jobb? Så kanskje bedriftene lærer at de må betale sine ansatte det de er verdt. Eller kanskje bedriften likevel har så gode vilkår at mange vil jobbe der.

På den måten kan den enkelte arbeider selv kontrollere sitt liv, sin arbeidstid og sine arbeidsvilkår. Det må jo være bedre enn å være avhengige av avgjørelsen til de som bestemmer om man skal streike, ofte heltidsansatte byråkrater i ulike fagbevegelser. Det handler om å ta kontroll over sitt liv og være fri både fra arbeidsgivere og fagforeninger. Streikeretten kan ha utspilt sin rolle. Kanskje den bare er en mammut fra en annen tid, og at den burde vært utdødd?

Skrevet av Bent Mosfjell Fredag Mai 10, 2002 kl. 17:22
Email denne artikkel til:


Din email address:


Beskjed (frivillig):


«Svensker fattigere än svarta i USA»
Dette var overskriften i en svensk avis i forbindelse med en ny svensk rapport. I denne rapporten fremkommer mange interessante sammenligninger. Spesielt med tanke på fattigdomsdebatter er en del av konklusjonene ytterst interessante.

Rapporten er laget av Fredrik Bergström og sjefsøkonom Robert Gidehag på Handelns utredningsinstitut, HUI. De presentererer fire hovedkonklusjoner av sin rapport i en artikkel i Dagens Nyheter.

For det første er medianinntekten pr husholdning større i USA (406 000 kr) enn i Sverige (276 000 kr). Med inntekt regner de bruttoinntekt før skatt, inkludert arbeidsgiveravgift, ekslusive kapitalinntekter og den kjøpekraftjusteres. For det andre er det store forskjeller i inntekter mellom ulike stater i USA fra Maryland (510 000 kr) som er rikest, til West Virginia (280 000 kr). Sverige ville være den fattigste staten i USA.

For det tredje har de sett på ulike folkegrupper i USA siden inntekten der varierer svært mellom f.eks. asiater som ligger 25% over medianinntekten og «blacks» som ligger 70% av medianinntekten. Dette er likevel høyere enn svensker som har 68%. Den siste konklusjonen i rapporten er at utviklingen i USA også endrer seg i positiv retning sammenlignet med i Sverige. Siden 1980 har lav- og middelinntekter i USA steget med 20% mens den har steget med den rikeste delen har steget med 30%. I Sverige er tallene 6% for lavinntekter, 11-12% for middelintnekter og 20% for høyinntekter.

Det er selvsagt forskjell på Norge og Sverige, men det er to interessante allmenne sider ved denne konklusjonen. Det sies ofte at de rike blir rikere og de fattige fattigere. Dersom konklusjonen i denne rapporten er riktig, så er det riktigere å si: De rike blir rikere og de fattige blir rikere. Det er imidlertid slik at inntektene øker mest for de rike, altså øker forskjellene.

Det er vanlig å regne fattigdom i relative mål, det er blant annet slik man kommer frem til at det er 70 000 fattige barn i Norge. Dersom inntekten er mindre enn f.eks. 60% av medianinntekten defineres man som fattige. Problemet med dette er at man måler ulikhet. Dersom alle i et samfunn har tilnærmet lik inntekt, d.v.s. ingen har mindre enn 60% av medianinntekten, så har man pr definisjon ingen fattigdom, selv om man er på sultegrensen.

Den første interessante observasjonen er således at selv om alle blir rikere, til og med de fattige, vil konklusjonen i en del fattigdomsrapporter være at fattigdommen øker.

Det vises ofte til at fattigdom øker i USA, slike rapporter er basert på relative fattigdomsmål som nevnt over. Det som vises er at forskjellene øker. Rapporten viser at selv fattige grupperinger, som svarte (noen vil sikkert henge meg for å bruke en slik politisk ukorrekt betegnelse), i USA, er velstående sammenlignet med medianborgere i Sverige. Inntektene til disse øker i tillegg raskere enn i Sverige.

Neste gang noen viser statistikk om hvor ille det er med fattigdom i USA kan man således ut ifra denne rapporten slå fast at de fattige i USA tross alt er like rike som søta bror!

Skrevet av Bent Mosfjell Mandag Mai 06, 2002 kl. 11:01
Email denne artikkel til:


Din email address:


Beskjed (frivillig):


Monopolisering av livsstil
Regjeringen ønsker å forby røyking på alle utesteder. Utesteder skal fratas valgfriheten til hva slags atmosfære de ønsker i sine lokaler. Det er all grunn til å tro at forslaget vedtas og at Ola Dunk aksepterer det. Saken inneholder dessverre mange negative prinsipielle sider.

Min første tanke var at dette er et nytt steg på mobbingen av en stakkarslig minoritet. I min verden av avhold og ikke-røyking plasserer jeg røykere i samme kategori som kaffedrikkere og heroinbrukere. Mennesker som ligger under for en last de er avhengige av. Nikotin er imidlertid mer avhengighetsskapende enn både koffein og heroin, så røykere er de som ofte har det verst med å komme ut av sitt misbruk. De er patetiske og jeg skjønner ikke hvorfor man driver og bruker rusmidler som reduserer ens livslengde.

Det var mitt personlige syn på røykere. Dette synet - i en eller annen form - er ganske vanlig blant de som bekjemper røyking. Det er imidlertid farlig å påtvinge ens syn på andre, da får man moralisme og overgrep. Et sentralt poeng i forbindelse med røykeforbud er at man monopoliserer en livsstil. En type handlinger anses som så skadelige at de må forbys. Nå er det imidlertid ikke snakk om røykeforbud overalt. Jeg la nesten til et «ennå» i slutten av den setningen, det finnes de som vil ha et slikt forbud og de liker å innføre det gradvis.

I min leilighet er det lov å røyke selv om jeg ikke røyker selv. Dette er en tillatelse som jeg har innført. Dersom jeg får besøk av noen som er allergiske mot røyk, så bes folk om å slutte å røyke mens vedkommende er tilstede. Dette er mitt valg og det er svært viktig. Det handler om retten til å bestemme i sitt eget hus, på sin egen eiendom. Hver enkelt person sin eiendomsrett til sin nærhet sikrer vedkommende bestemmelsesrett.

Et poeng ved røykeforbud på utesteder er at det fratar utestedene denne eiendomsretten. De får ikke lenger lov til å bestemme hvorvidt det skal være røykfritt i sine lokaler. Vi har røykfrie restauranter i dag, det mest kjente er kapitalismens høyborg, McDonalds. Dette er imidlertid et valg foretatt av denne kjeden. Et forbud mot røyking fra myndighene sin side innebærer ikke bare et overgrep mot de som ønsket en røykerestaurant, det innebærer også at en røykfri kjede fratas sin rett til å på egenhånd treffe et slikt valg. Hele bransjen mister sin næringsfrihet!

Forbudet fører som all statlig monopoliserng, til mindre mangfold. Alle skal bli like og like kjedelige. Bakgrunnen for forslaget er imidlertid like illle som konsekvensene. Hvorfor skal politikerne gå inn og forby røyking? Fordi røyking er skadelig og mennesker skal ikke få lov til å gjøre skadelige ting mot seg selv.

Dette innebærer at mennesker ikke lenger er ansvarlig for sin egen kropp. Myndighetene har overtatt ansvaret for vår helse. Bare tanken på å overlate min kropp til Kjell Magne Bondevik får det til å gå kaldt ned over ryggen min. For man overlater ikke sin helse til en guddommelig instans som bare gjør godt og vet hva som er best for oss. Desom du aksepterer at politikere har ansvaret for vår helse, så aksepterer du at stortingsrepresentant og tannlege Øystein Hedstrøm har rett til å klå på deg og kroppen din! Tenk nemlig på alle de menneskene som lider under dårlig tannhelse. Bør vi ikke kalles inn til personlige og obligatoriske undersøkelser hos herr Hedstrøm, så kan han bestemme hva som er til vårt eget beste?

Selvfølgelig er det lurt å gå til tannlegen, men det er himmelvid forskjell på frivillige konsultasjoner og oral voldtekt fra Øystein Hedstrøm! Det samme gjelder røyking, det er lurt å ikke røyke, men folk bør få lov til å gjøre dumme ting. På den andre siden så virker det ofte som om røykere som sitter der med sin halvliter virker svært lykkelige!

Hensynet til passiv røyking brukes som trumfen i debatten om røykeforbud, spesielt overfor folk som jobber i barer. La meg si det ganske enkelt: Finn en ny jobb dersom du ikke aksepterer at kundene røyker. Start for eksempel din egen røykfrie bar!

Røykere anser det ofte som en rettighet å røyke hvor de vil! Det er det selvsagt ikke. Denne retten er selvsagt underordnet min rett som eier av min leilighet til å bestemme retten til å røyke her. Likeleder har McDonalds rett til å nekte røyking i sine lokaler. Ikke-røykere anser det også som en rettighet å kunne gå hvor de vil uten å oppleve røyk. Denne retten er like kunstig og feilaktig som retten til å røyke over alt. Ingen har rett til å komme inn i min leilighet uten min tillatelse, og inviteres du inn, så er det under mine vilkår.

Utesteder har en rekke regler som de selv setter opp. En som ofte benyttes er 23 års aldersgrense, et godt tiltak for å slippe fjortisfyll fra 18-åringer! Dersom utesteder aksepterer røyking, så er det en del av pakken som man må akseptere!

Jeg tror loven blir vedtatt av den enkle grunn at nordmenn skriker høyt når en fæl lov innføres, men de aksepterer den når den først er der. Urett aksepteres alltid, både når man rammes selv, og spesielt når andre rammes. Vi har ingen vilje til sivil ulydighet for å bekjempe lover, dessverre. Utelivsbransjen selv kan intet gjøre, de er allerede bundet på hender og føtter av myndigheten. Respekterer de ikke røykeforbudet, så fratas de skjenkebevillingen og da er det kroken på døren. De er allerede en slave av politikernes innfall.

Skrevet av Bent Mosfjell Torsdag Mai 02, 2002 kl. 07:30
Email denne artikkel til:


Din email address:


Beskjed (frivillig):


Portrettet
Bent Mosfjell
Liberal akademiker starter egen avis
Publisert 4. May
Tidsskrifter
Internasjonale
- Newsweek
- Times Magazine
- The Economist
- Reason
- Forbes
- AllPolitics
- Der Spiegel
- Wired
- Fortune
- Businessweek
- National Geographic
- Inside
Norske
- Dine Penger
- Propaganda
- Samtiden
- 3.Verden Magasinet X
- Apollon
- Gateavisa
Partier
Norske
- Arbeiderpartiet
- Fremskrittspartiet
- Høyre
- Kristelig Folkeparti
- Kystpartiet
- Rød Valgallianse
- Senterpartiet
- Sosialistisk Venstreparti
- Venstre
- Det Liberale Folkeparti
- Miljøpartiet De Grønne
- NasjonalAlliansen
- Pensjonistpartiet
Ungdom
- AUF
- Fremskrittspartiets Ungdom
- Unge Høyre
- Kristelig Folkepartis Ungdom
- Rød Ungdom
- Senterungdommen
- Sosialistisk Ungdom
- Unge Venstre
- Grønn Ungdom
Amerikanske
- Republikanerne
- Demokratene
- Libertarian Party
Organisasjoner
Norske
- Amnesty International Norge
- Demokratisk Alternativ
- Europabevegelsen
- Fremtiden i våre hender
- FRIdemokratene
- Human-Etisk Forbund
- Internasjonale Sosialister
- Nei til EU
- NORMAL
- Norsk Organisasjon for ASylsøkere
- Redd barna
- SOS Rasisme
Ideologier
Liberalisme
Sosialisme
Sosialdemokrati
Konservatisme
Nazisme
Nasjonalisme
Kommunisme
Fascisme
Anarkisme
Kommunitarisme
Libertarianisme
Grønne